Buss 55

Dette skrev jeg i august 2013: Det jeg opplevde i dag burde jeg spart til et kapittel i en bok jeg skal skrive på en øy om 20 år i et forsøk på å finne min egen stemme. Dessverre er jeg for realistisk til å vente to tiår på en imaginær bok og i frykt for at historien derfor aldri skal bli delt, kommer jeg til så skrive den her.

January 11, 2018

Share this article

Jeg har kalt historien ”Buss 55” og det er som allerede antydet en sann historie.

Trolig vet få av dere at busslinje 55 i Oslo som går mellom Storo og Ila eller Lillo Terrasse skal legges ned. Jeg visste heller ikke dette før jeg og min treårige datter ved en feilbedømmelse gikk på nettopp Buss 55 i dag i et forsøk på å komme oss fra Torshov til Storo for å kjøpe en sjokoladekake til den årlige sommerfesten i bakgården. Buss 55 går riktignok til Storo, men langs en rute som best kan beskrives som lite optimal, her skulle vi innom alle kriker og kroker hvor det kunne tenkes at mennesker kunne ha opprettet et borettslag. Dette, pluss antallet medpassasjerer på hele tre eldre damer langt over pensjonsalder på en lørdag midt i handlerushet, leder meg til å tro at det nok er ganske fornuftig å legge ned busslinje 55. Lettere irritert over min egen feil var jeg altså på vei opp gjennom bakgater jeg aldri har hørt om sammen med tre eldre damer som jeg om få minutter kom til å betrakte som medsoldater i en krig vi ikke under noen omstendighet hadde råd til å tape. Og vår general: En smilende pakistansk buss-sjåfør i 50-årene på sitt siste tokt med Buss 55. Det var nemlig slik at busslinje 55 ikke bare skulle legges ned. Den skulle legges ned i dag.

Så skjer det som skal sveise de reisende på Buss 55 sammen. På vei opp igjen fra en blindvei og snuplass hvor ingen har gått av og ingen har gått på, faktisk har ingen gått av eller på de siste fem stoppene, møter vi Henne. Du kjenner Henne nok. Blond, håret knyttet i en stram knute, et senete ansikt fryst midt mellom Botox, slanking og overdreven trening, tyggegummityggende, så overdrevent tyggegummityggende, og med en caffè latte i høyre hånd. Hadde det ikke vært lang ventetid på Tesla hadde hun trolig kjørt en slik, og jeg gjetter på at hun satt i treningstøy selv om vi kun så ansiktet, ikke nødvendigvis fordi hun skulle trene men fordi buksene har hold in og anti-shake effekt.

Vi møter Henne på en strak slette hvor det er plass til kun én bil i bredden da vår venstreside er full av lovlig parkerte biler. Vi har en kronglete sving bak oss og ingen plasser å rygge inn til siden. Og vi sitter i en buss. Hun sitter i en liten bil, alene, har kun rett vei bak seg og flere muligheter til å rygge inn til siden. I tillegg har Hun som nevnt obstruksjonen på sin høyre side. Fra dette tidspunktet virker det som alt går saktere da vår motstander stopper bilen sin, tygger to bestemte tygg, fører caffè latten opp til munnen og gir klart signal om at hun ikke har tenkt å bevege seg en eneste meter bakover.

Der står vi altså, bom fast. Buss 55 er stoppet av en bestemt kvinne mellom 20 og 40 år, det er umulig å fastslå alderen på den type kvinner, og det tar noen minutter før vi busspassasjerene forstår hva vi er med på. Vi er i krig.

Som første tropp sender vi ut eldre dame nummer en, trolig rundt 70 år, for å fortelle Henne at veitrafikklover, kartlesing, størrelse og vekt på objekt A versus B, anstendighet og intelligens alle peker mot en uunngåelig konklusjon: Ta den lille bilen din og se til å rygge for helvete vekk.

Eldre dame nummer en vender tilbake til bussen med et oppgitt uttrykk og med uforrettet sak, mens Hun signaliserer til bussen med en slags sidebevegelse venstre, høyre, venstre i nakken at ingenting er forandret. Vår general mister ikke fatningen av dette og sier rolig til alle fem passasjerer, -Jeg kan stå her i en time med lønn, hun har obstruksjonen på sin side. Allikevel avslører han en slags usikkerhet i møte med denne bestemte kvinnen mellom 20 og 40 år ved å legge til, -Dere er alle vitner, ikke sant? Vi svarer han i kor, at vi er på hans side og at vi på ingen måte har dårlig tid. Vi står bak vår general i å vente Henne ut. Vi ser på hverandre mens vi sier dette og det er en slags forståelse i Buss 55 om at det er noe større på spill her enn hvem som skal rygge eller ikke. Eller som eldre dame nummer to sier det, -De legger ned bussruten fordi vi som bruker den dør.

I ti minutter skjer det ingenting. Vi stirrer på Henne, Hun tygger kjeven enda sterkere og veksler mellom å titte dødt på oss og sjekke noe på sin iPhone innrammet i glitrende smykkestener. Inne i buss 55 er derimot stemningen høy og eldre dame nummer tre spør meg om jeg tror Hun har en mann. Jeg svarer noe på Hennes bekostning og vi ler alle sammen. Buss-sjåføren, som nok i økende grad tviler på om kan stå der i en time med lønn, spør meg til slutt om ikke jeg kan gå ut og snakke Henne til fornuft. Jeg forsikrer han om Hun ikke har tenkt å høre på fornuft og at det beste vi kan gjøre er å vente videre. På dette tidspunktet står det krystallklart for meg at vi ikke kan, og ikke kommer til å, tape denne krigen.

Slik snegler tiden seg avgårde ytterlige ti minutter før den sakte filmen plutselig blir brutt av en lang finger som reiser seg på Hennes høyre hånd. Gesten er åpenbart ment som et siste håpløst angrep, men for oss er det et hvitt flagg og vi bryter samtidig ut i en applaus. Hun rygger sint bilen sin bakover de få meterne som kreves, slenger den inn til høyre og følger opp midtfingeren med en ny midtfinger. Vi applauderer igjen og seiler forbi henne smilende.

Kun syv mennesker ser dette, og for fem av de betyr nok dagens hendelser lite for hvordan de lever sine liv. Hva gjelder meg, mens jeg går av og ser Buss 55 kjøre videre mot nedleggelse, så bestemmer jeg meg for å prøve å leve mitt liv, og oppdra min datter til å ønske å leve sitt liv, nærmere hva de tre damene og buss-sjåføren på Buss 55 står for enn Henne. Det skal jeg klare.